Bjørn Olav Hammerstad: Maja Mill: helt tilfeldigvis meg
Barnebok fra forlaget Lengt 2010, illustrert av Birgit Kalvatn Viken.

Den som etterligner en annens konsept, stiller nødvendigvis i en lavere divisjon.

Nest siste kapittel i denne boken har lite med handlingen ellers å gjøre. Der mottar Maja en påminnelse fra biblioteket om at hun må huske å levere Bare helt meg, Clarice Bean av Lauren Child. Faktisk synes hun historien i den boken ligner litt på det hun nettopp har opplevd selv – og som altså er den fortellingen leseren nettopp har lest. Slik gjør Hammerstad oppmerksom på hvor han har lånt både form og innholdselementer til sin barnebokdebut. Det er redelig gjort. Hammerstad er tidligere generalsekretæren i sammenslutningen Familie & Medier som har til målsetning å spre kristne verdier i mediene. Maja Mill: helt tilfeldigvis meg er oppbyggelig lesning uten at Gud har noen uttalt rolle.

Likheten med serien om Clarice Bean er både denne bokens styrke og svakhet. Maja forteller som Clarice i en lett og frisk dagbokstil som spredte seg i britisk barnelitteratur i kjølvannet av Bridget Jones. Den skulle passe godt for lesere på alder med henne selv, rundt omkring ti år. Maja begynner å bli gammel nok til å gjøre sine egne valg og ta konsekvensen av dem. I lengden nytter det for eksempel ikke å skulke første time uten å bli avslørt. Akkurat som i Ikke snu deg, Clarice Bean, forkynner hun sine erfaringer om verden i kapitteloverskrifter formulert som naive visdomsord: ”13. Hvis man leser bøker under dynen til sent på natt, blir man kjempetrøtt om morgenen.”

Hos Child er slik karikert klokskap kostelig lesning, mens Hammerstads overskrifter framstår mer som nyttige tips: ”20. Hvis du har mye å tenke på, skriv det ned.” I Nederland har blant andre Francine Oomen rendyrket veiledende barnebøker med stort hell. Hennes popularitet vitner om at barn i barneskolealder er veldig interessert i råd som kan gjøre det lettere å leve blant foreldre og klassekamerater. Kunsten er å formidle lærdom med utgangspunkt i problemer barn kjenner seg igjen i, og gjennom en forteller leseren oppfatter som jevnaldrende og troverdig og verdt å lytte til. (Dydsmønstre duger ikke.) Maja følger denne oppskriften. Hun gjør lekser bare når det passer og foretrekker gjerne minste motstands vei. Med sin kvikke og utleverende fortellerstemme er hun sikret lesernes sympati. ”16. Når man har gjort noe galt, og noen oppdager det, kan man føle seg skikkelig ensom.”

Bak Maja kamuflerer forfatteren sin voksne autoritet og formidler tradisjonelle verdier. Handlingen blir dels drevet av Majas dårlige samvittighet for å ha løyet for læreren sin og ønsket om å gjøre opp for seg. Dels leker hun detektiv og forsøker å løse et mysterium på skolen – igjen som Clarice Bean. Dels forsøker hun å vinne en skrivekonkurranse. Likevel står det for lite på spill for Maja. Det blir for opplagt at de fantasifulle løgnene om hvorfor hun stadig kommer for sent på skolen ikke vil få store konsekvenser. Detektivleken ender som nettopp bare en lek.

Slik blir dette først og fremst en hyllest til fantasien. Desto mer paradoksalt er det da at forfatteren ikke har levert noe som er helt hans eget.

GURI FJELDBERG

tilbake

Alt materiale på denne siden er beskyttet av åndsverksloven.

Tegning: Jan-Kåre Øien Foto: Ingebjørg Jensen