hjem    kontakt  
 
14/06/2010
Torvald Sund: Dans stille før stormen
Vakker påstand om at ekte kunst kjem frå naturen meir enn frå finkulturen.
 
07/06/2010
Live Bonnevie: Hestenes klan
Feministisk angrep på rideskolenes militære tradisjoner.
 
03/05/2010
Bjørn Olav Hammerstad: Maja Mill: helt tilfeldigvis meg
Den som etterligner en annens konsept, stiller nødvendigvis i en lavere divisjon.
 
22/03/2010
Eduardo "Doddo" Andersen: Fortellingen om Brann
Patriotismen i ”Fortellingen om”-serien når nye høyder.
 
01/03/2010
Anne Hilde Bolstad og Fritz Nilsen (ill.): Twin Otto 1-5
Den som er liten har mye å lære – dessverre.
 
14/02/2010
Rebeca Dautremer: Forelska
Mest for barn, men heller inga dårleg kjærleiksgåve til vaksne.
 
Anmeldelser   Fagartikler   Kurstilbud   Lenker   Om meg  

Å røyke ut barndommen

Linde Hagerup: Ingen som røyker hopper strikk
Ungdomsroman fra Cappelen Damm 2009

Gjenkjennelig og gøy om pubertstid og den første røyken

Jeg husker godt at jeg aldri skjønte hva som var så stas med å stå der på røykehjørnet. Ikke var det sunt, ikke var det lov – og dessuten så det nokså kjedelig ut. Linde Hagerup ville antagelig syntes jeg var håpløst umoden. Her tilbyr hun endelig forklaringen i en fyndig skildring av starten på et liv som røyker. Handlingen foregår i 1980, det året hovedperson Billie (oppkalt etter Billie Holliday) fyller 12 år, og er lagt såpass nær det virkelige liv at Hagerups barndomsvenninne Nina har fått beholde sitt eget navn i boken. Det handler om behovet for å ikke være barn lenger, om kaffe med melk og Petterøes mild nummer tre, om overgangen fra strikkhopping til miljøvern – og aller mest om frykten for at toppturner og bestevenninne Nina får vite om røykingen.

Foreldrenes dom betyr mindre. Å være en ung røyker innebærer å bli akseptert av ”de kule” og forhatt av andre, og gir en ny vri til ungdomslitteraturens klassiske utforskning av identitet. Billie går rett på: ”Mamma, jeg har begynt å røyke.” De store protestene uteblir, noe som neppe var typisk på 80-tallet, men alvoret ligger likevel under gjennom små hint til kreftfare og ikke minst fortellerens innledende kommentar om at ”det tok innmari mange år før jeg begynte å angre.”

Billie har mye av den samme trassen og sårbarheten jeg kjenner igjen fra kusine Hilde Hagerups jenteskikkelser. Egenrådige jenter som tar sjanser er spennende å lese om. Replikkene sitter godt, og fortellerens tilbakeskuende kommentarer likeså: ”Folk som ikke har røyka servietter har ingen anelse om hvor mye bedre ordentlig tobakk smaker.”

Et blottende blikk på 80-talls-oppvekst før røykeloven gir en særlig fornøyelig bok for kvinner i 37-44 års alderen enten vi røyker eller ikke. Den vil også kunne skape gjenkjennelse hos mange andre, ikke minst unge røykere med en smule selvironi.

ANMELDT AV GURI FJELDBERG

tilbake